Humper
Nytt, spennende og ukjent.
Usikker på det nye.
Tolkning, rett eller galt
kribling i magen
God følelse, men også ekkel følelse
Små ord som betyr mye
Glad men raskt skuffet igjen
store forhåpninger, raskt feiltolket
For sent, avstanden vokser
Borte
Mistet uten at du merket det.
torsdag 4. januar 2007
Bedraget- Stil innlevering:)
Bedraget
Av Nanna- Lill Røst
Det er kveld, og Hilde er alene hjemme. Hun sitter å ser på Tv i 2.etg. Da hun hører at ytterdøra i 1.etg. Låses opp. Hun roper hei, og regner med at det er moren eller faren som kommer hjem. Stemmen som svarer har hun aldri har hørt før. Hun spisset ørene og tenkte for seg selv: Hvem var det?». Kanskje var det onkel Tore, tenkte hun mens hun rolig reiste seg fra sofaen for å se mellom trappene hvem den besøkende var. Hun skvatt til da hun fikk øye på den ukjente mannen. Hvem i alle dager var det som bare kom inn i huset hennes uten videre? Han hadde mørkt ca 2 cm langt hår, spenstig bygd og relativt høy.
«Hva kan jeg hjelpe deg med?», spurte hun prøvende. «Neimen, uffameg, har jeg ikke presentert meg ennå?» svarte den fremmede ydmykt. «Mitt navn er Kåre Hendriksen, jeg gikk på videregående skole sammen med faren din Ole. Har ikke Ole fortalt noe om meg tidligere?», sa han og gliste. «Nei, ikke som jeg kan huske», svarte Hilde usikker, og tenkte seg om faren hadde snakket om en kompis fra videregående, men faren var ganske innsluttet og stille av seg selv.
Når hun tenkte over det kunne hun ikke komme på en eneste gang faren hadde snakket om barndommen sin forutenom bagatelliserte ting som hva som var yndlingsretten hans da han var liten. «Jeg trodde jo Ole var hjemme, jeg hadde tenkt å spørre han om han hadde avsluttningsbildene fra russetia, hadde så fryktelig lyst å lage en powerpoint framvisning som kunne vises på 20-års jubileumet». Hilde smakte på ordene om at faren en gang hadde vært russ, hun kunne ikke helt forestille seg hennes pappa som russ, han var jo så rolig og alvorlig hele tida. Hun ble selv russ om bare noen måneder. «Så spennende, men mamma og pappa er på helgetur i Italia og jeg har ingen aning om hvor han isåfall har albumene fra ungdomstida, jeg har aldri sett noen», svarte Hilde med til den nye ukjente mannen, kanskje kunne han fortelle henne noe om hvordan faren en gang hadde vært. Hun ble nysjerrig og begynte å forestille seg faren i russeklær på fester, mens han skulle få korka på russelua. Ganske utenkelig i grunn.
Steinar lurte på om hun trodde på at han var en tidligere venn av faren, han trodde det. Planen gikk som smurt, nå måtte han bare finne det han kom hit for å finne, hvis bare jentungen kunne slippe han inn på kontoret til Ole så kunne han ta ut harddisken. «Jeg har reist helt fra Bodø hit for å få tak i Oles bilder, så det var jo veldig ubeleilig at han var borte akkurat da jeg kom», så Steinar prøvende og håpet på positiv respons til hans fordel. «Vil du jeg skal ringe pappa og spørre om han har et album, og isåfall kan han fortelle meg hvor det ligger, så kan du jo kanskje få et par ord med han», foreslo Hilde, mens hun kom på tanken på hvorfor Kurt ikke hadde kontaktet faren hennes i forveien før han kom til Oslo. Som om Steinar klarte å lese Hildes tanker sa han: «Jeg prøvde jo å kontakte faren din før jeg reiste nedover, men fikk aldri tak i han for han jobber jo for SAS som jeg har fått med meg, og alltid når jeg prøver å få tak i han så er han ute å reiser. Jeg hadde allerede fått ferie fra jobb så var nødt til å reise nå å ta sjansen på at han var hjemme, men du er jo hjemme da», sa Steinar mens han følte at han hadde virkelig lyktes denne gangen. Noe som minnet han på den gangen han og Hildes far, da kalte de han «Oteren» pga hans otrende spesialitet. De hadde vært agenter for staten sammen, venner og kolleger hadde de vært, men Ole forlatte Steinar igjen til å bli tatt av de russiske feltagentene de sto opp imot på den tida. Nå ville han ha hevn, og det skikkelig. Han ville publisere dokumentene Ole hadde i arkivet fra oppdraget, og få sin rettferdighet. «Jo, jeg kan vel se på kontoret om jeg kan finne noe», sa Hilde i en pliktoppfyllende oppgitt tone.
Hilde gikk på kontoret for å se om hun fant et album. Steinar kikket seg rundt, hvordan skulle han klare å få tak i harddisken uten at datteren merket det. Han var nødt til å bruke eteren, men han hadde jo håpet på at dette skulle skje så stille som mulig slik at «Oteren» skulle føle seg så paff og overrasket da han fant ut at jeg klarte å flette han rundt lillefingeren, så fikk han smake sin egen medisin. Han fant fram eter- flaska, vetet litt av den stinkende vesken på et lite lommetørkle for så å vente på at Hilde skulle komme tilbake og sovne sakte inn i de store armene hans. Han ventet og ventet, etter ca tjue minutter kom hun tilbake. «Fant du noe?», spurte Steinar i en entusiastisk tone. «Nei, gjorde vel ikke det», sa Hilde mens hun så ned i bakken. Nå har jeg sjansen tenkte Steinar, han strakte hånden ned i bukselomma for å få tak i lommetørklet og plasserte det så over munnen til Hilde. Hun begynte å kjempe imot, men det tok ikke lang tid før hun falt rolig i bakken. Da var det gjort tenkte Steinar, nå måtte han bare finne dataen. Han løp mot kontoret, så pcen som sto på gulvet under skrivebordet og skyndet seg å åpne den. Den var helt tom inni, smart han Ole- karen ja, tenkte han. Hva skulle han gjøre nå da? Tiden gikk, mens Steinar gikk fram og tilbake over stuegulvet mens han byttet med å se inn på kontoret og den søvnfylte jenta som lå sammenkrøket på gulvet. Han gikk inn på kontoret begynte å rassere alle hyllene etter hva som helst. Ingenting, hvor hadde han det? Han fikk øye på et maleri på veggen, kanskje, tenkte han. Han tok bildet ned. Ja! En stor safe åpenbarte seg rett foran nesen til Steinar. Han fant fram det lille sprengstoffet han alltid har med seg i tilfelle noe som dette skulle forekomme. Han festet leire- lignende biter rundt kanten av safen med teip, så festet han ei lunte inn i leireklumpene. Han nente på den ene siden av lunta, mens han sprang i hjørnet på kontoret for å dekke ansiktet og ørene til. Det tok ikke lange tia før det kom et paff fra veggen og etter en stor røyksky forsvant framfor safen, åpenbarte innholdet seg. Dette måtte være harddisken tenkte Steinar og tok den firkantige metalldingsen under armen.
Akkurat i det han skulle springe ut av ytterdøra møtte han et kjent fjes i den andre enden «Oteren». Dette hadde han ikke regnet med, han ble med en gang redd. «At du våger, jeg får en telefon fra min datter, MIN EGEN DATTER, om at du er her», sa Ole ilrød i ansiktet. Han fikk øye på Hilde som lå stille på bakken ved familieportrettet over peisen. «Hva har du gjort?» sa han med en anelse redles i stemmen. «Det er bare eter», sa Steinar likegyldig. «Nå skal jeg få min rettferdighet, når disse dokumentene kommer ut», sa Steinar fornøyd og stolt. «Steinar skjønner du ikke at du har tatt helt feil. Styret ville ikke ha deg jobbende i felten lengre så jeg ble satt på et oppdrag som ville få deg ut», sa Ole oppgitt. «Ja etter alle årene lot du bare meg ligge igjen i gjørma», skrek Steinar. «Nei, det var bare iscenesatt. Du var ikke døende i gjørma, vi fikk deg til å tro det. Det knuste meg å gjøre noe slikt, men de truet meg med å skade familien min hvis jeg gjorde noe med det», sa Ole forklarende med en fortvilelse i tonen. «Mener du det?», sa Steinar. «Med livet til min datter», svarte Ole oppriktig. «Jeg vil ikke være noe problem for deg lengre, men jeg vil ikke lyve om at jeg skal få ta min hevn, men akkurat hvem, hva og hvor vil jeg ikke si noe om. Men hvis du snakker usant nå vil jeg finne det ut, og da har du ingen mulighet til å redde den skjønne datteren din lengre, skjønner du det?», sa Steinar med en stigende fryktytende stemme. «Ja så klart, skjønner hvor fryktelig det har måtte vært for deg å ikke vite hva som skjedde med deg». «Ja det var det», svarte Steinar i det han så ned på Hilde, strøk henne på kinnet og etter det nikket farvel til Ole og var borte ut døren.
SLUTT!
Av Nanna- Lill Røst
Det er kveld, og Hilde er alene hjemme. Hun sitter å ser på Tv i 2.etg. Da hun hører at ytterdøra i 1.etg. Låses opp. Hun roper hei, og regner med at det er moren eller faren som kommer hjem. Stemmen som svarer har hun aldri har hørt før. Hun spisset ørene og tenkte for seg selv: Hvem var det?». Kanskje var det onkel Tore, tenkte hun mens hun rolig reiste seg fra sofaen for å se mellom trappene hvem den besøkende var. Hun skvatt til da hun fikk øye på den ukjente mannen. Hvem i alle dager var det som bare kom inn i huset hennes uten videre? Han hadde mørkt ca 2 cm langt hår, spenstig bygd og relativt høy.
«Hva kan jeg hjelpe deg med?», spurte hun prøvende. «Neimen, uffameg, har jeg ikke presentert meg ennå?» svarte den fremmede ydmykt. «Mitt navn er Kåre Hendriksen, jeg gikk på videregående skole sammen med faren din Ole. Har ikke Ole fortalt noe om meg tidligere?», sa han og gliste. «Nei, ikke som jeg kan huske», svarte Hilde usikker, og tenkte seg om faren hadde snakket om en kompis fra videregående, men faren var ganske innsluttet og stille av seg selv.
Når hun tenkte over det kunne hun ikke komme på en eneste gang faren hadde snakket om barndommen sin forutenom bagatelliserte ting som hva som var yndlingsretten hans da han var liten. «Jeg trodde jo Ole var hjemme, jeg hadde tenkt å spørre han om han hadde avsluttningsbildene fra russetia, hadde så fryktelig lyst å lage en powerpoint framvisning som kunne vises på 20-års jubileumet». Hilde smakte på ordene om at faren en gang hadde vært russ, hun kunne ikke helt forestille seg hennes pappa som russ, han var jo så rolig og alvorlig hele tida. Hun ble selv russ om bare noen måneder. «Så spennende, men mamma og pappa er på helgetur i Italia og jeg har ingen aning om hvor han isåfall har albumene fra ungdomstida, jeg har aldri sett noen», svarte Hilde med til den nye ukjente mannen, kanskje kunne han fortelle henne noe om hvordan faren en gang hadde vært. Hun ble nysjerrig og begynte å forestille seg faren i russeklær på fester, mens han skulle få korka på russelua. Ganske utenkelig i grunn.
Steinar lurte på om hun trodde på at han var en tidligere venn av faren, han trodde det. Planen gikk som smurt, nå måtte han bare finne det han kom hit for å finne, hvis bare jentungen kunne slippe han inn på kontoret til Ole så kunne han ta ut harddisken. «Jeg har reist helt fra Bodø hit for å få tak i Oles bilder, så det var jo veldig ubeleilig at han var borte akkurat da jeg kom», så Steinar prøvende og håpet på positiv respons til hans fordel. «Vil du jeg skal ringe pappa og spørre om han har et album, og isåfall kan han fortelle meg hvor det ligger, så kan du jo kanskje få et par ord med han», foreslo Hilde, mens hun kom på tanken på hvorfor Kurt ikke hadde kontaktet faren hennes i forveien før han kom til Oslo. Som om Steinar klarte å lese Hildes tanker sa han: «Jeg prøvde jo å kontakte faren din før jeg reiste nedover, men fikk aldri tak i han for han jobber jo for SAS som jeg har fått med meg, og alltid når jeg prøver å få tak i han så er han ute å reiser. Jeg hadde allerede fått ferie fra jobb så var nødt til å reise nå å ta sjansen på at han var hjemme, men du er jo hjemme da», sa Steinar mens han følte at han hadde virkelig lyktes denne gangen. Noe som minnet han på den gangen han og Hildes far, da kalte de han «Oteren» pga hans otrende spesialitet. De hadde vært agenter for staten sammen, venner og kolleger hadde de vært, men Ole forlatte Steinar igjen til å bli tatt av de russiske feltagentene de sto opp imot på den tida. Nå ville han ha hevn, og det skikkelig. Han ville publisere dokumentene Ole hadde i arkivet fra oppdraget, og få sin rettferdighet. «Jo, jeg kan vel se på kontoret om jeg kan finne noe», sa Hilde i en pliktoppfyllende oppgitt tone.
Hilde gikk på kontoret for å se om hun fant et album. Steinar kikket seg rundt, hvordan skulle han klare å få tak i harddisken uten at datteren merket det. Han var nødt til å bruke eteren, men han hadde jo håpet på at dette skulle skje så stille som mulig slik at «Oteren» skulle føle seg så paff og overrasket da han fant ut at jeg klarte å flette han rundt lillefingeren, så fikk han smake sin egen medisin. Han fant fram eter- flaska, vetet litt av den stinkende vesken på et lite lommetørkle for så å vente på at Hilde skulle komme tilbake og sovne sakte inn i de store armene hans. Han ventet og ventet, etter ca tjue minutter kom hun tilbake. «Fant du noe?», spurte Steinar i en entusiastisk tone. «Nei, gjorde vel ikke det», sa Hilde mens hun så ned i bakken. Nå har jeg sjansen tenkte Steinar, han strakte hånden ned i bukselomma for å få tak i lommetørklet og plasserte det så over munnen til Hilde. Hun begynte å kjempe imot, men det tok ikke lang tid før hun falt rolig i bakken. Da var det gjort tenkte Steinar, nå måtte han bare finne dataen. Han løp mot kontoret, så pcen som sto på gulvet under skrivebordet og skyndet seg å åpne den. Den var helt tom inni, smart han Ole- karen ja, tenkte han. Hva skulle han gjøre nå da? Tiden gikk, mens Steinar gikk fram og tilbake over stuegulvet mens han byttet med å se inn på kontoret og den søvnfylte jenta som lå sammenkrøket på gulvet. Han gikk inn på kontoret begynte å rassere alle hyllene etter hva som helst. Ingenting, hvor hadde han det? Han fikk øye på et maleri på veggen, kanskje, tenkte han. Han tok bildet ned. Ja! En stor safe åpenbarte seg rett foran nesen til Steinar. Han fant fram det lille sprengstoffet han alltid har med seg i tilfelle noe som dette skulle forekomme. Han festet leire- lignende biter rundt kanten av safen med teip, så festet han ei lunte inn i leireklumpene. Han nente på den ene siden av lunta, mens han sprang i hjørnet på kontoret for å dekke ansiktet og ørene til. Det tok ikke lange tia før det kom et paff fra veggen og etter en stor røyksky forsvant framfor safen, åpenbarte innholdet seg. Dette måtte være harddisken tenkte Steinar og tok den firkantige metalldingsen under armen.
Akkurat i det han skulle springe ut av ytterdøra møtte han et kjent fjes i den andre enden «Oteren». Dette hadde han ikke regnet med, han ble med en gang redd. «At du våger, jeg får en telefon fra min datter, MIN EGEN DATTER, om at du er her», sa Ole ilrød i ansiktet. Han fikk øye på Hilde som lå stille på bakken ved familieportrettet over peisen. «Hva har du gjort?» sa han med en anelse redles i stemmen. «Det er bare eter», sa Steinar likegyldig. «Nå skal jeg få min rettferdighet, når disse dokumentene kommer ut», sa Steinar fornøyd og stolt. «Steinar skjønner du ikke at du har tatt helt feil. Styret ville ikke ha deg jobbende i felten lengre så jeg ble satt på et oppdrag som ville få deg ut», sa Ole oppgitt. «Ja etter alle årene lot du bare meg ligge igjen i gjørma», skrek Steinar. «Nei, det var bare iscenesatt. Du var ikke døende i gjørma, vi fikk deg til å tro det. Det knuste meg å gjøre noe slikt, men de truet meg med å skade familien min hvis jeg gjorde noe med det», sa Ole forklarende med en fortvilelse i tonen. «Mener du det?», sa Steinar. «Med livet til min datter», svarte Ole oppriktig. «Jeg vil ikke være noe problem for deg lengre, men jeg vil ikke lyve om at jeg skal få ta min hevn, men akkurat hvem, hva og hvor vil jeg ikke si noe om. Men hvis du snakker usant nå vil jeg finne det ut, og da har du ingen mulighet til å redde den skjønne datteren din lengre, skjønner du det?», sa Steinar med en stigende fryktytende stemme. «Ja så klart, skjønner hvor fryktelig det har måtte vært for deg å ikke vite hva som skjedde med deg». «Ja det var det», svarte Steinar i det han så ned på Hilde, strøk henne på kinnet og etter det nikket farvel til Ole og var borte ut døren.
SLUTT!
Min blogg
Har i oppgave i Norsk og lage meg en blogg. Har aldri hatt en før, så dette blir vel spennende
Abonner på:
Innlegg (Atom)
