Hun ventet, og ventet som hun gjorde hver eneste dag. Men i dag kom det heller ikke noen tråkkende inn på kjøkkenet. Hun lyttet og lyttet, men like stille var det ennå.Pernille satt ved kjøkkenbordet, med den lille katta hun hadde, Saga het den. Hun erindret sine foreldre som en gang hadde vært på dette kjøkkenet, satt på disse stolene og pratet i dette rommet. Hun var ikke overrasket over at de hadde forsvunnet slik som de oppførte seg. En gang hadde Pernille kommet ned i stua da foreldrene hennes hadde lagt i hver sin vaskebalje blandet med gress og olje, som de smurte seg godt med og marinerte sine bleke kropper. De insisterte på at de skulle frigjøre kroppene sine fra alt det vonde med denne renselsen.
Disse foreldrene var ikke akkurat som andre foreldre. De fryktet sola så de gjemte seg alltid under en paraply med farger som regnbuen når det var sollys ute. I tillegg til den fargerike paraplyen hadde de svarte magikerhatter også.
Pernille hadde stelt fint i den lille potetåkeren i hagen. Der hadde hun tilbrakt mange timer, men hennes favorittplass var å ligge i jordbæråkeren, og drømme seg etter himmelen. Hun kunne ligge i timevis å se på skyene og alle de rare formene de utrettet etter hvert som vinden blåste. Hun kunne forestille seg selv på en eng av skyer, fri som fuglen, med katten Saga sammen med seg. Saga var hennes beste venn.
Pernille hadde først vært alene etter at foreldrene hennes dro. Den første tida alene hadde hun tråkket ned alt gresset i hagen, hun hadde vannet alle plantene og hun hadde ryddet hele huset.
Hun hadde også funnet mye spennende oppe på loftet. En eske hun fant som hun kalte Jalmaresken var en av de kjæreste tingene hun hadde. Oppi denne hadde hun funnet to bergkrystaller, en tynnstrømpe med et broderi av en øgle på i grønn, og et kart. Hun tok fram denne esken hver kveld før hun la seg i køyesenga på altanen og så gjennom alle tingene på nytt. Hun hadde tenkt å reise som en prinsesse med begge bergkrystallene i kronen sin, med den grønne tynnstrømpen på foten og kartet i den andre hånden for å føre seg riktig fram rundt hele verdenen. Hun ville hoppe på skyene helt til hun fant foreldrene sine. Saga skulle også bli med, ja hva var hun uten Saga. Katten hun kunne hun stole på, Saga som alltid kom hjem.
Huset til Pernille var plassert i skogen så hun møtte aldri noen andre mennesker. Hun hadde en gang møtt en gammel tante som hadde kommet på besøk da foreldrene hennes ennå var her. Pernille likte ikke tanten, hun var ikke snill. Hun ville alltid at Pernille skulle sitte inne på rommet sitt hele tiden å lese i bøker, men det hun ikke visste var det at Pernille kunne ikke lese. Hun ville heller ikke lære å lese, hva skulle hun med det uansett når hun skulle reise rundt hele verdenen på skyene som en prinsesse.
Tanten ville heller ikke la henne spise og drikke det samme som foreldrenene fikk, noe som gjorde at Pernille følte seg veldig utilpass.
Pernille hadde lagt seg ved jordbæråkeren. Hun så på skyene og drømte seg bort. Plutselig så hun en ilder som pratet til henne. ”Hei Pernille, hva gjør du her ute på skyene?”, sa den i en munter tone. ”Jeg skal reise rundt verden jeg, vil du bli med, så kanskje du får låne bergkrystallen min?”, sa Pernille håpende. ”Nei, jeg må nok hjem, har ikke tid til sånt”, sa han fortsatt i samme toneleie. ”Vi får ha det til gode da”. ”Ja det kan vi”, svarte Pernille. Hun kikket ned på Saga, katten som alltid var optimistisk.
Hun våknet til hverdagen igjen, det var vel på tide å vanne potetåkeren. Pernille med sine ti år hadde lært seg å bli en flink gartner de siste to årene, ennå sin unge alder. Hun mente hjelpen hun hadde fått var fra biene og humlene, og svanene nede ved svane dammen der hun fisket småfisk med trestanga hun hadde laget seg.
Pernille levde et ensomt liv, men hun trivdes allikevel. Katten Saga hadde det fint i det store huset. Pernille var for det meste ute så Saga holdt seg inne det meste av tiden. Saga sov og koste seg for det meste i den store senga til foreldrene til Pernille.
Pernille hadde funnet Saga rullende i en vaskebøtte nede ved svane dammen da hun var kattunge. Pernille kunne relatere seg til Sagas situasjon og hadde alltid tenkt at de var like. Begge var forlatt, men uten hverandre var de ikke mye.
Pernille la seg i hengekøya med Saga og Jalmaresken i fanget og så opp på den mørke himmelen med stjerner så mange.
Hun tenkte igjennom den morgenen for så lenge siden, da huset var helt stille. Da satt hun seg ved kjøkkenbordet og ventet.
