Hvordan det er å komme til et fremmedspråklig land

For et år siden bestemte jeg og to venninner at vi skulle dra til Malta på språkreise. Vi visste vi kom til å få noen språklige utfordringer både fordi i Malta snakker de britisk og maltesisk. Maltesisk som morsmål og britisk som andrespråk. De aller fleste unge menneskene snakket bare engelsk med en maltesisk aksent. Grunnen til at de snakker engelsk så langt borte fra engelskspråklige land var fordi Malta var tidligere en britisk koloni allerede fra 1814 rett fra franske Napoleons eie. Malta ble igjen en selvstendig stat i 1930 da den britiske flåten ble flyttet til Egypt.
De man oftest hørte som snakket maltesisk var av de litt eldre menneskene som hadde holdt mye på språket sitt og snakket lite engelsk, kanskje for å bevare deres «egentlige» språk.
Maltesisk er som en vest- arabisk dialekt med mye italiensk i. Mitt førsteinntrykk av språket var at de snakket italiensk, men man kunne høre spesielle uttalelser som var mer arabisk lignende. Malta er den eneste plassen hvor man skriver arabisk med latinske bokstaver.

Jeg husker jeg skulle kjøpe frukt sammen med ei av venninnene mine på en sånn torg bås på en øy like utenfor, Comino heter den, og den er svært kjent for sitt spesielle magisk- aktige vann. Det er en helt spesiell farge på det og kjennes så glatt mot huden.
Det var oftest litt eldre mennesker som var veldig innpåslitne med å få solgt varene sine, men flinke til å prute og deres lidenskap til jobben sin var beundrende. Det var veldig vanskelig å kommunisere med dem siden de kunne få ord på engelsk, men vi bare ropte ut på vår da litt rustne engelsk: «Three peaches and one watermelon», damen bare nikket og tok fram tre epler og en lang purreløk. Vi var nødt til å veilede henne til hvilken frukt vi mente og hun bare smilte og var kjempehyggelig. De var glade i turister, spesielt nordiske.
Hver dag var vi på skolen, St. Chaterine. Der var det folk fra rundt hele verden, spesielt italienere og spanjoler. Og de er flinke til å snakke. Når de snakket hørtes det bare ut som de skvaldret. De pratet i munnen på hverandre slik at jeg ikke kunne skjønne at de fikk med seg hva de snakket om til hverandre.
Men det rare med dem var at når vi skulle kommunisere med hverandre, og de kunne så vidt et par ord engelsk, da snakket de spansk eller italiensk til meg som om jeg skulle skjønne det selv om jeg var norsk, og det visste de. De kunne si for eksempel: « Kan ikke du sende meg den boka? Hva betyr det på engelsk? Osv.» De regnet med at vi skulle skjønne deres språk selv om vi prøvde
å fortelle dem at vi ikke gjorde det med å riste på hodet og smile. I klassen snakket de nordiske spesielt de norske best engelsk. Lærerne ble mektig imponert over hvor bra engelsk vi snakket, og hvor lett vi hadde for å få til de nye ordene og huske dem. Mye av det tror jeg har med at vi her i Norge ser så mye på engelsk tv som ikke er «dubbet» på slik som det er i Spania og Italia. En dag snakket vi om hvilke tv programmer vi likte å se på, da var det akkurat de samme programmene som ble nevnt; Lost, Prison Break, The OC osv. Den engelskspråklige musikken er ikke så kjent i Spania og Italia som den er her i Skandinavia. Jeg bodde også over en kortere periode på tre måneder i Spania for ca tre år siden. Spaniolene iforhold til internasjonale interesser er nesten lukket helt for seg selv i forhold til det jeg var vant med i Norge. Vi kan jo så mye om USA og amerikanaske skuespillere, vi kan til og med nesten alle nasjonaldagene deres.
I Spania har de sine egne lokale gitarspillere og popikoner. Men for en nasjonalfølelse de har der, det er iallefall beundringsverdig. De kan ha parader å hoppe og sprette igjennom gatene med spesielle kostymer i silke og lignende med glitrende detaljer. Så har de mange egne nasjonaldager som de feirer med fullt leven og spetakkel.
I Malta hadde de ikke så stor nasjonalfølelse som jeg opplevde i Spania, men kanskje det var fordi jeg var der på språkreise sammen med mange forskjellige kulturer, men det blir ikke det samme og dra på Chartertur på ferie til Malta eller Spania for du får ikke ordentlig blitt kjent med kulturen og snakket likt med menneskene, og du får ikke opplevd den ordenlige Spania og Malta.
Det er noe spesielt med å gå til skolen hver dag og gå forbi alle boligene, og se mennesker som sitter og spiser frokost på altanen, eller gå forbi på gaten når butikkeierne koster utenfor butikken sin. Lukten av nybakte bakevarer og når de setter opp bodene sine. Dette er bare noen av de småtingene som er spesielle med andre kulturer.
En gang på skolen i Malta hadde vi i oppgave å beskrive hvordan vi syntes språket til sidemannen hørtes ut, hva førsteinntrykket vårt av språket deres var. Jeg husker at alle var enige om at norsk hørtes ut som vi sang, fordi vi snakker på en spesiell måte ved at vi skifter toner på måten vi sier setningene slik at det kan høres ut som vi ubevisst synger språket vårt. Jeg ble veldig overrasket over at de syns det, men når jeg tenkte meg om og sammenlignet måten de snakket på med vår måte å snakke på, skjønte jeg godt at de mente det. Vi har mange forskjellige tonefall på ordene vi sier i hvordan sammenheng. For de spanske, italienske og maltesiske snakker rett fram, bare prater og prater.
Jeg husker en gang vi var ute på byen i Malta, så møtte vi noen italienere som ikke kunne et eneste ord på engelsk. Til slutt endte det opp med at jeg endte opp med å snakke fransk med det lille ordforådet jeg har. De kunne også bare litt fransk, så det ble veldig knotete, og jeg ga bare opp til slutt.

Egentlig er det en enorm fordel med kroppspråk for å gjøre seg forstått men i lengden er det vanskelig å få uttrykt seg korrekt. Det med at spanjoler regner med at alle kan dere språk er jo ikke så uvanlig for det er jo et valgfag i mange land. I tillegg til at det bor veldig mange normenn i Spania, og de fleste av dem kan spansk over tid. Både italiensk, spansk og arabisk er veldig ulikt fra norsk. Men opprinnelig stammer jo de språkene fra latin, så det er jo veldig forståelig at de er ulike. Kulturene er skiller seg også godt ut fra norsk kultur. Jeg syns vi holder oss mer for oss selv enn det de gjør. De er mer høylytte og utadvente, vi ikke lage noen stereotype, men det er min oppfattning av de jeg har blitt kjent med i de utlandene.

Klassebilde Mai 2001 AF1D

Dette er min fantastiske klasse som jeg har blitt bedre kjent med de siste månedene. Syns de er supre og utrolig spennende og bli kjent med alle disse, ikke så ukjente lengre, folkene:) Håper vi får noen supre år framover:D