Hva med Wergeland?

Henrik Wergeland, Norges nasjonalkall og symbolet på Norsk uavhengighet, ikke verdig en plass i norsk pensum?

Henrik Arnold Wergeland ble født i 1808 og døde i 1845. Han regnes som den største lyrikeren i Norge gjennom tidene, selv om han skrev både dramatikk, taler, historiske tekster, essays og prekener i tillegg. I år er det 200 år siden Wergeland ble født, og det feirer vi med et helt jubileumsår. Hvor mye vi har lagt merke til det, er en annen sak.

I 2006 var det 100 år siden Ibsen døde og det ble feiret med et meget markert og synlig ”Ibsen-år”. Mye pengestøtte ble bevilget til forskjellige kulturprosjekter som omhandlet Ibsen for eksempel teater, tv-serier osv. Dette gjorde at vi virkelig la merke til denne markeringen, mye mer enn vi har merket oss det pågående jubileumsåret til ære for Wergeland. Kanskje kan dette ha noe med at Ibsens dramatiske tekster lettere å få frem i lyset ved bruk av tv og teaterscener enn det er med Wergelands dikt, men vi mener likevel at det er tragisk at det har blitt gjort så stor forskjell på de to forfatterne.

Etter at kunnskapsløftet kom har norskfagets læreplan blitt svært endret. Før var det en liste over forfattere, kalt kanon, som elevene skulle lære om. Nå er ikke denne listen lengre en del av læreplanen, og derfor fryktes det at Wergeland vil bli glemt, eller overskygget av andre forfattere som f.eks. Henrik Ibsen. Ibsen er godt kjent internasjonalt, og er en anerkjent ambassadør for Norge. Mens Wergeland derimot har gjort mye betydningsfullt arbeid internt i landet.

Vi forbinder ofte Wergeland med 17.mai, barnetogene og barnas nasjonalsang. For at vi nordmenn skal få vite om hans store betydning for det norske språk og verkene hans er det viktig at vi lærer om han på skolen. Det ville vært forferdelig om alt han har gjort for Norge skulle gått i glemmeboken.

En debatt om hvorvidt sidemål bør være obligatorisk i den norske skolen har pågått i de senere årene. Det er derfor viktig at vi lærer bakgrunnen til det språket som finnes rundt oss i dag. Henrik Wergeland var en viktig aktør i den norske språkdebatten. Wergeland var en forkjemper for at det danske språket skulle fornorskes. Han mente at selv om Norge var i union med Sverige, var vi et selvstendig land med egen grunnlov. Og et selvstendig folk burde ha sitt eget språk, slik at vi kunne skrive slik som det var naturlig i forhold til det muntlige språket. Han mente også at det da ville være lettere og lære seg det. Dermed er Wergeland en viktig grunn til at språket vårt er som det er i dag, med to skriftspråk.

Wergeland jobbet for å bedre vilkårene for jødene. Gjennom lyrikk og flere tekster jobbet han iherdig han for å få opphevet jødeparagrafen i grunnloven, som nektet jøder adgang inn i landet. Blant annet med diktsamlingen ”Jøden”. Wergeland fikk imidlertid aldri oppleve at loven ble endret. Det skjedde først seks år etter hans død.

De fleste norske avisene i Norge er enige i at Wergeland er en verdifull person for Norge. Verkene hans om jødeundertrykkelse og toleranse er aktuelle også i dag. Selv om vi ikke lenger har noen jødeparagraf, har vi fremdeles utsatte grupper i samfunnet vårt. Både i Norge og i resten av verden. Det at Wergeland var tolerant mot andre folkeslag og religioner setter et godt eksempel for alle mennesker.

Det er viktig at Henrik Wergeland er med i pensum. Dette mener vi rett og slett på bakgrunn av at Wergeland har bidratt til å forme landet på mange måter. Vi mener ikke at Wergeland burde overgå Ibsen. Ibsen er en av de største forfatterne både i Norge og resten av verden, og også hans tekster er fremdeles dagsaktuelle. Men for det norske land er Wergeland vel så viktig. Wergeland spilte en vesentlig rolle i opphevingen av jødeparagrafen, han var innflytelsesrik i språkdebatten, og var en bidragsyter til å gjøre Norge til det Norge er i dag.

Marianne, Julie, Ingrid R, Nanna-Lill, Martin, Eirik og Iris.

Min sommer
En fortelling av Nanna-Lill Røst

Sommeren 2008 var en fin periode for meg. Jeg har blant annet flyttet, reist rundt Norden med bil og fått meg en meget trist og forferdelig nyhet. Jeg har forandret meg mye til det gode og føler jeg har vokst mye på de erfaringene jeg har møtt på.

Denne sommeren begynte med at jeg hoppet rett inn i jobbingen etterfulgt av en gjennomført oppussing av den nye leiligheten vår på Helligvær. Min samboer Marius kjøpte en 31 fots fiskebåt for et års tid siden, som er en oppgradering av den forrige. Han fullførte skolegangen i vår, så nå skal han fiske hele året. Av den grunn bestemte vi oss for å flytte til Helligvær slik at vi kunne tilbringe mer tid sammen, ettersom det yrket han har valgt krever hans hyppige tilstedeværelse. Dette var en stor forandring for meg, etter å ha bodd sammen i byen i den forrige leiligheten vår, men å bo på ei øy, det var noe nytt for meg.
Helligvær er ei øy 15 nautiske mil ( ca 3 mil) unna Bodø. Jeg kan forklare det på den måten at hvis du tar avstanden til Landegode, og deretter samme avstanden en gang så har du Helligvær. Helligvær består av 365 øyer, en for hvert år . Sørvær er hovedøya, og det er der vi har bosatt oss. Her finner du et flott fiskersamfunn der nesten alle mennene er fiskere, og alle reiser til Lofoten på vinteren for å samle opp kvoten sin. Om du ikke er fisker er det ypperlige muligheter for å pendle til byen.

Den nye leiligheten pusset vi opp dag og natt i ca 4 dager til vi var ferdige. Vi ble svært fornøyd med det endelige resultatet. Vi hadde omgjort en gammel leilighet som så ut som den var innredet på 60 tallet ( men egentlig i 81) om til en lys moderne leilighet. Etter alt slitet hadde vi en flott plass å bo. Vi fikk utleid den gamle leiligheten vår på Bjerkeng slik at vi slapp oppsigelsestiden og kjørte flere turer med alle sakene om bord i min svigerfars båt. Dette er en relativt stor fiskebåt på 40 fot. På turen oppover fikk jeg en forferdelig nyhet om at klassekameraten min Espen var død. Dette ødela en stor del av tiden rundt dette. Jeg var helt sjokkert i en god stund.

Samme dagen vi kom til Helligvær med flyttelasset fikk vi pakket ut alt sammen, og alle som kom innom leiligheten på besøk var overrasket over det vi hadde fått utrettet bare på knappe fem dager. Etter å ha bodd i nyleiligheten en stund føles det mer som en ordentlig husholdning siden den var betraktelig større en den forrige.
Et par uker etter oppussingen og etter utallige (føltes det som) vakter på jobb hadde jeg avtalt at jeg skulle bli med foreldrene mine, min 16 årige og 24 årige bror til Danmark. Noe jeg ikke hadde gjort på flere år, så jeg gledet meg litt til å gjenoppleve minnene fra tidlige ferier i livet mitt. Marius var nødt til å fiske i sommer så han kunne dessverre ikke bli med, så det var jo litt uheldig. Vi hadde blitt enige om at vi skulle kjøre gjennom Sverige siden det er litt mer å se. Vi stoppet på flere plasser å kikket å så og sammenlignet alt med det vi finner i byene i Norge. Den første plassen vi besøkte over lengre tid var en øy som het Morsø i Danmark. Her var det veldig idyllisk og koselig. Den første kvelden koste vi oss med ost og deilig Morsøvin. Vi ble her i tre dager, deretter etterfulgt av Sæby, en fantastisk liten by nær Skagen i Danmark, her var vi i 7 dager. Jeg er ikke vant til å bo sammen med så mange mennesker på en gang så det kan uheldigvis bli litt «trangt» av og til.

Jeg og mine to brødre reiste deretter hjem med fly fra København. Mine foreldre skulle være igjen en dag i København for så å reise på en spontan tur til Kiel. Jeg syns det var fantastisk deilig komme hjem og møte Marius igjen og komme hjem til min plass.

I begynnelsen etter jeg hadde flyttet til Helligvær føltes det som jeg var på ferie. Det er jo veldig fint her og kanskje en representant for norsk idyll. Grønt gress, fiskebåter og naust. Mange blir veldig overrasket på det grunnlaget at jeg har valgt å flytte hit og hvor kjedelig det må være. Men det er faktisk mye mer å gjøre her og flere mennesker man har nærkontakt med. Jeg var en av dem med de samme meningene før. Men jeg tror det er sunt å prøve flere ting slik at man kan få et mer rundere syn på ting. Jeg har vedlagt et par bilder av Helligvær. Det første er tatt en høst natt. Det bruker å bli en del tåke på bakken når det er kaldt.
Alle disse erfaringene er noe jeg setter pris på og noe jeg tar med meg. Selvfølgelig kommer jeg alltid til å huske Espen, den flotte klassekameraten min som var så uheldig å bli tatt fra verden ufrivillig i så ung alder. Dette er noe som virker som en vekker med å ta vare på hverandre. Men også det at familien er noe man må prøve å få mer tid til selv om det er veldig hektisk akkurat da. Jeg har også lært at et prosjekt som virker veldig tungt og krevende er enklere om man er to og hjelper hverandre å se positivt på det

Sommertekst

Endelig har sommeren kommet
sola er framme og tempen er her
grillen er varm og strupen er klar
ned skal pølsa og drikken sile
kos på altanen, da skal vi hvile

Inne er varmen sterk i hjemmet
ute vi liker best å henge
I solveggen vi blir brun
så veldig fin og sunn
av og til svidd og brent av naturen
med glad er vi uansett
iallefall vi som har litt vett=))

Vesle Pernille

Hun ventet, og ventet som hun gjorde hver eneste dag. Men i dag kom det heller ikke noen tråkkende inn på kjøkkenet. Hun lyttet og lyttet, men like stille var det ennå.
Pernille satt ved kjøkkenbordet, med den lille katta hun hadde, Saga het den. Hun erindret sine foreldre som en gang hadde vært på dette kjøkkenet, satt på disse stolene og pratet i dette rommet. Hun var ikke overrasket over at de hadde forsvunnet slik som de oppførte seg. En gang hadde Pernille kommet ned i stua da foreldrene hennes hadde lagt i hver sin vaskebalje blandet med gress og olje, som de smurte seg godt med og marinerte sine bleke kropper. De insisterte på at de skulle frigjøre kroppene sine fra alt det vonde med denne renselsen.

Disse foreldrene var ikke akkurat som andre foreldre. De fryktet sola så de gjemte seg alltid under en paraply med farger som regnbuen når det var sollys ute. I tillegg til den fargerike paraplyen hadde de svarte magikerhatter også.

Pernille hadde stelt fint i den lille potetåkeren i hagen. Der hadde hun tilbrakt mange timer, men hennes favorittplass var å ligge i jordbæråkeren, og drømme seg etter himmelen. Hun kunne ligge i timevis å se på skyene og alle de rare formene de utrettet etter hvert som vinden blåste. Hun kunne forestille seg selv på en eng av skyer, fri som fuglen, med katten Saga sammen med seg. Saga var hennes beste venn.

Pernille hadde først vært alene etter at foreldrene hennes dro. Den første tida alene hadde hun tråkket ned alt gresset i hagen, hun hadde vannet alle plantene og hun hadde ryddet hele huset.
Hun hadde også funnet mye spennende oppe på loftet. En eske hun fant som hun kalte Jalmaresken var en av de kjæreste tingene hun hadde. Oppi denne hadde hun funnet to bergkrystaller, en tynnstrømpe med et broderi av en øgle på i grønn, og et kart. Hun tok fram denne esken hver kveld før hun la seg i køyesenga på altanen og så gjennom alle tingene på nytt. Hun hadde tenkt å reise som en prinsesse med begge bergkrystallene i kronen sin, med den grønne tynnstrømpen på foten og kartet i den andre hånden for å føre seg riktig fram rundt hele verdenen. Hun ville hoppe på skyene helt til hun fant foreldrene sine. Saga skulle også bli med, ja hva var hun uten Saga. Katten hun kunne hun stole på, Saga som alltid kom hjem.
Huset til Pernille var plassert i skogen så hun møtte aldri noen andre mennesker. Hun hadde en gang møtt en gammel tante som hadde kommet på besøk da foreldrene hennes ennå var her. Pernille likte ikke tanten, hun var ikke snill. Hun ville alltid at Pernille skulle sitte inne på rommet sitt hele tiden å lese i bøker, men det hun ikke visste var det at Pernille kunne ikke lese. Hun ville heller ikke lære å lese, hva skulle hun med det uansett når hun skulle reise rundt hele verdenen på skyene som en prinsesse.
Tanten ville heller ikke la henne spise og drikke det samme som foreldrenene fikk, noe som gjorde at Pernille følte seg veldig utilpass.
Pernille hadde lagt seg ved jordbæråkeren. Hun så på skyene og drømte seg bort. Plutselig så hun en ilder som pratet til henne. ”Hei Pernille, hva gjør du her ute på skyene?”, sa den i en munter tone. ”Jeg skal reise rundt verden jeg, vil du bli med, så kanskje du får låne bergkrystallen min?”, sa Pernille håpende. ”Nei, jeg må nok hjem, har ikke tid til sånt”, sa han fortsatt i samme toneleie. ”Vi får ha det til gode da”. ”Ja det kan vi”, svarte Pernille. Hun kikket ned på Saga, katten som alltid var optimistisk.
Hun våknet til hverdagen igjen, det var vel på tide å vanne potetåkeren. Pernille med sine ti år hadde lært seg å bli en flink gartner de siste to årene, ennå sin unge alder. Hun mente hjelpen hun hadde fått var fra biene og humlene, og svanene nede ved svane dammen der hun fisket småfisk med trestanga hun hadde laget seg.
Pernille levde et ensomt liv, men hun trivdes allikevel. Katten Saga hadde det fint i det store huset. Pernille var for det meste ute så Saga holdt seg inne det meste av tiden. Saga sov og koste seg for det meste i den store senga til foreldrene til Pernille.
Pernille hadde funnet Saga rullende i en vaskebøtte nede ved svane dammen da hun var kattunge. Pernille kunne relatere seg til Sagas situasjon og hadde alltid tenkt at de var like. Begge var forlatt, men uten hverandre var de ikke mye.
Pernille la seg i hengekøya med Saga og Jalmaresken i fanget og så opp på den mørke himmelen med stjerner så mange.
Hun tenkte igjennom den morgenen for så lenge siden, da huset var helt stille. Da satt hun seg ved kjøkkenbordet og ventet.

Sammenligning mellom Tors Brudeferd og Trymskvida

Personsammenligning

Denne personanalysen skiller mellom to tekster. Den ene er et dikt fra norrøn tid som er funnet i boka «Grip teksten vg2» utgitt i 2007. Historien skildrer den morsomme sagaen Trymskvida, om jotunen Trym som stjeler hammeren Mjølner fra guden Tor, og om hvordan Tor får hammeren tilbake. Boka er skrevet og tekstene er plukket ut av Dahl, Englestad, Halvorsen, Jemterud, Torp og Zandjani, og de understerker at dette diktet er humoristisk og uhøytidelig framstilt og at innholdet tyder på at det hører til den yngre edda. I denne analysen er det lagt trykk på noen av de forskjellene det er mellom Tor, Loke og Frøya, de tre hovedpersonene sammenlignet mellom tegneserien og diktet. Den danske forfatteren Peter Madsen, har både skrevet og laget illustrasjonene til tegneserien Tors Brudeferd. Tegneserien ble utgitt av forlaget Semic A/S og trykt av Nørhaven i 1987 i Danmark. Hovedhandlingen er den samme i både Trymskvida og Tors brudeferd.

Tor:
I diktet får jeg ikke den volsomme og brølende oppfatningen av Tor slik som han beskrives i tegneserien. Det første diktet starter med er; «Vreid var Ving- Tor då han våkna og sin hamar han sakna; sjegget han riste, håret han skok, son åt jord om seg trivla.» Det blir jo fortalt at Tor er sint, men det blir ikke den samme kraften som i tegneserien der det er direkte tale istedenfor fortellende. Men det kan tenkes at det har noe med tidsforandringer i skrivingen de siste årene. For kanskje hadde jeg lest dette for to hundre år siden så hadde jeg skjønt sinnet hans bedre ved å lese denne teksten. Måten de skriver på er jo en stor del forskjellig fra måten vi skriver på i dag. Så jeg må iallefall tolke teksten slik jeg mener at det skal være ettersom de bruker andre ord og formuleringer.
Sammenlignet med den første replikken han begynner med i tegneserien; «HVEM HAR TATT HAMMER'N MIN?!!» Forskjellen er veldig stor ifra den første setningen i Trymskrim- diktet. Han viser mer sinnet sitt i tegneserien enn det han viser i diktet. Man kan nesten føle at han synger ut replikkene sine i diktet, mens han brøler i tegneserien. Dette utgjør en stor forskjell i oppfatningen av Tor.

Loke:
I diktet blir ikke Loke beskrevet så nedlatende og underdanig som han kan bli beskrevet i tegneserien. Tor sier til Loke i diktet; «Høyr du no, Loke, kva eg no seier, som ingen veit anten på jorda eller i himmelen; hamaren har dei stole.» Sammenlignet med tegneserie replikken der han sier; « LOKE!! DU MÅ HJELPE MEG!! DE HAR BORTFØRT HAMMER'N MIN! DU MÅ FINNE DEN!! DEN ER IKKE VANT TIL Å VÆRE ALENE.»
Det virker som om Loke framstilles mer som en rådgiver og en venn i diktet, med at Tor spør mer varsomt i diktet med en anelse av ønske om rådgivelse fra Loke. I tegneserien virker Tor mer befalende ovenfor Loke. Og han mener at dette må Loke gjøre, og ingen andre. Men siden Tor da er lederen, blir Loke visst en del tillit siden det er Loke Tor er nødt til å få hjelp fra. Så det kan tyde på at Loke er hans nærmeste venn og rådgiver, og den han stoler mest på når noe viktig skal bli gjort. Tor vet ikke først hvem som har stjålet hammeren hans, men det virker som at den eneste Tor kan stole på er Loke. Hammeren er også det kjæreste og viktigste for Tor, noe som bekrefter hans tillit til Loke da han spør Loke om å finne den, og at Loke er den første personen som får vite hva som har hendt med hammeren. Han viser stor tillit til Loke med at han forteller dette til han, og stoler på at dette kan bare Loke få til.

Frøya:
Frøya blir generelt framstilt av mennene som en dame både i diktet og i tegneserien, og på denne tida var ikke kvinnene sett på som likeverdige på samme måte som menn. Da hun blir bedt, ikke spurt, om å gifte seg med Trym. Selvfølgelig nekter hun og svarer med et kraftig avslag. Akkurat i det kan det merkes at hun blir framstilt som en sterk kvinne, som ikke lar noen utnytte og bestemme over henne. Da hun prøver og forføre Loke når han kommer innom på besøk hos henne for å låne en fugleforkledning i tegneseien. Hun tenker da; « Liker han meg ikke?» Noe som tyder på at hun er usikker på seg selv, og man kan ane at kansje Frøya er interessert i Loke.
Diktet er mye mer kortfattet i den scenen der Loke og Tor er innom hos Frøya for å låne fjørhamen som de kaller det. Da sier Tor og Loke. « Vil du meg, Frøya, fjørhamen låna? Kanskje min hamar eg hitta kunne?» Sammenlignet med i tegneserien der bare Loke er å ber om forkledningen. Frøya spør Loke hva han skal inne hos henne. Da svarer han enkelt « Låne en fugle kam». I tegneserien tar de seg mer til rette når det gjelder Frøya enn de gjør i diktet. Hun får en mer nedverdigende behandling i tegneserien. I slutten sier Loke da han Flyr unna huset til Frøya « Kvinnfolk!!!» Noe som kan utrykke et undertrykkende syn på kvinnen, som tydelig blir vist med Frøya i dette eksemplet.

Noe av det mest åpenlyse kjennetegnet i de to historiene er det at i diktet bruker de en refererende fortellermåte, sammenlignet med i tegneserien der det er direkte tale. Noe som kan resultere i forskjellige oppfatninger av figurene i teksten. Generelt om Trymskvida ifølge Wikipedia er at det er et eddadikt, og at forskerne ikke er enige om hvor gammelt diktet er og at noen tror det er en kristen parodi på de gamle gudene. Det generelle jeg kan si om Tors brudeferd (tegneserien) er at denne utgaven er resultatet etter fem andre utgaver. Noe som kan resultere i at det er blitt gjort forandringer i historiens innhold. Det er en stor distansasjon imellom disse tekstene, da det er mye mer som skjer i tegneserien. I tillegg til at i tegneserien er det tilsatt bilder som kan ville fantasien ytterligere, og framhevet med snakkebobler med uttrykkstegn og store definerte bokstaver.

Hvordan det er å komme til et fremmedspråklig land

For et år siden bestemte jeg og to venninner at vi skulle dra til Malta på språkreise. Vi visste vi kom til å få noen språklige utfordringer både fordi i Malta snakker de britisk og maltesisk. Maltesisk som morsmål og britisk som andrespråk. De aller fleste unge menneskene snakket bare engelsk med en maltesisk aksent. Grunnen til at de snakker engelsk så langt borte fra engelskspråklige land var fordi Malta var tidligere en britisk koloni allerede fra 1814 rett fra franske Napoleons eie. Malta ble igjen en selvstendig stat i 1930 da den britiske flåten ble flyttet til Egypt.
De man oftest hørte som snakket maltesisk var av de litt eldre menneskene som hadde holdt mye på språket sitt og snakket lite engelsk, kanskje for å bevare deres «egentlige» språk.
Maltesisk er som en vest- arabisk dialekt med mye italiensk i. Mitt førsteinntrykk av språket var at de snakket italiensk, men man kunne høre spesielle uttalelser som var mer arabisk lignende. Malta er den eneste plassen hvor man skriver arabisk med latinske bokstaver.

Jeg husker jeg skulle kjøpe frukt sammen med ei av venninnene mine på en sånn torg bås på en øy like utenfor, Comino heter den, og den er svært kjent for sitt spesielle magisk- aktige vann. Det er en helt spesiell farge på det og kjennes så glatt mot huden.
Det var oftest litt eldre mennesker som var veldig innpåslitne med å få solgt varene sine, men flinke til å prute og deres lidenskap til jobben sin var beundrende. Det var veldig vanskelig å kommunisere med dem siden de kunne få ord på engelsk, men vi bare ropte ut på vår da litt rustne engelsk: «Three peaches and one watermelon», damen bare nikket og tok fram tre epler og en lang purreløk. Vi var nødt til å veilede henne til hvilken frukt vi mente og hun bare smilte og var kjempehyggelig. De var glade i turister, spesielt nordiske.
Hver dag var vi på skolen, St. Chaterine. Der var det folk fra rundt hele verden, spesielt italienere og spanjoler. Og de er flinke til å snakke. Når de snakket hørtes det bare ut som de skvaldret. De pratet i munnen på hverandre slik at jeg ikke kunne skjønne at de fikk med seg hva de snakket om til hverandre.
Men det rare med dem var at når vi skulle kommunisere med hverandre, og de kunne så vidt et par ord engelsk, da snakket de spansk eller italiensk til meg som om jeg skulle skjønne det selv om jeg var norsk, og det visste de. De kunne si for eksempel: « Kan ikke du sende meg den boka? Hva betyr det på engelsk? Osv.» De regnet med at vi skulle skjønne deres språk selv om vi prøvde
å fortelle dem at vi ikke gjorde det med å riste på hodet og smile. I klassen snakket de nordiske spesielt de norske best engelsk. Lærerne ble mektig imponert over hvor bra engelsk vi snakket, og hvor lett vi hadde for å få til de nye ordene og huske dem. Mye av det tror jeg har med at vi her i Norge ser så mye på engelsk tv som ikke er «dubbet» på slik som det er i Spania og Italia. En dag snakket vi om hvilke tv programmer vi likte å se på, da var det akkurat de samme programmene som ble nevnt; Lost, Prison Break, The OC osv. Den engelskspråklige musikken er ikke så kjent i Spania og Italia som den er her i Skandinavia. Jeg bodde også over en kortere periode på tre måneder i Spania for ca tre år siden. Spaniolene iforhold til internasjonale interesser er nesten lukket helt for seg selv i forhold til det jeg var vant med i Norge. Vi kan jo så mye om USA og amerikanaske skuespillere, vi kan til og med nesten alle nasjonaldagene deres.
I Spania har de sine egne lokale gitarspillere og popikoner. Men for en nasjonalfølelse de har der, det er iallefall beundringsverdig. De kan ha parader å hoppe og sprette igjennom gatene med spesielle kostymer i silke og lignende med glitrende detaljer. Så har de mange egne nasjonaldager som de feirer med fullt leven og spetakkel.
I Malta hadde de ikke så stor nasjonalfølelse som jeg opplevde i Spania, men kanskje det var fordi jeg var der på språkreise sammen med mange forskjellige kulturer, men det blir ikke det samme og dra på Chartertur på ferie til Malta eller Spania for du får ikke ordentlig blitt kjent med kulturen og snakket likt med menneskene, og du får ikke opplevd den ordenlige Spania og Malta.
Det er noe spesielt med å gå til skolen hver dag og gå forbi alle boligene, og se mennesker som sitter og spiser frokost på altanen, eller gå forbi på gaten når butikkeierne koster utenfor butikken sin. Lukten av nybakte bakevarer og når de setter opp bodene sine. Dette er bare noen av de småtingene som er spesielle med andre kulturer.
En gang på skolen i Malta hadde vi i oppgave å beskrive hvordan vi syntes språket til sidemannen hørtes ut, hva førsteinntrykket vårt av språket deres var. Jeg husker at alle var enige om at norsk hørtes ut som vi sang, fordi vi snakker på en spesiell måte ved at vi skifter toner på måten vi sier setningene slik at det kan høres ut som vi ubevisst synger språket vårt. Jeg ble veldig overrasket over at de syns det, men når jeg tenkte meg om og sammenlignet måten de snakket på med vår måte å snakke på, skjønte jeg godt at de mente det. Vi har mange forskjellige tonefall på ordene vi sier i hvordan sammenheng. For de spanske, italienske og maltesiske snakker rett fram, bare prater og prater.
Jeg husker en gang vi var ute på byen i Malta, så møtte vi noen italienere som ikke kunne et eneste ord på engelsk. Til slutt endte det opp med at jeg endte opp med å snakke fransk med det lille ordforådet jeg har. De kunne også bare litt fransk, så det ble veldig knotete, og jeg ga bare opp til slutt.

Egentlig er det en enorm fordel med kroppspråk for å gjøre seg forstått men i lengden er det vanskelig å få uttrykt seg korrekt. Det med at spanjoler regner med at alle kan dere språk er jo ikke så uvanlig for det er jo et valgfag i mange land. I tillegg til at det bor veldig mange normenn i Spania, og de fleste av dem kan spansk over tid. Både italiensk, spansk og arabisk er veldig ulikt fra norsk. Men opprinnelig stammer jo de språkene fra latin, så det er jo veldig forståelig at de er ulike. Kulturene er skiller seg også godt ut fra norsk kultur. Jeg syns vi holder oss mer for oss selv enn det de gjør. De er mer høylytte og utadvente, vi ikke lage noen stereotype, men det er min oppfattning av de jeg har blitt kjent med i de utlandene.

Klassebilde Mai 2001 AF1D

Dette er min fantastiske klasse som jeg har blitt bedre kjent med de siste månedene. Syns de er supre og utrolig spennende og bli kjent med alle disse, ikke så ukjente lengre, folkene:) Håper vi får noen supre år framover:D